På plass i Fjermedalshølen kl 21.30 siste dag i mai helt alene var ikke det jeg hadde forventet meg under oppmøtet til sesongstarten i Bjerkreimselva. Jeg fikk gå der i fred og ro uten humane forstyrrelser og bare la laksefeberen komme sigende innover meg. Og når det attpåtil viste seg 2 lakser ute i hølen ble nervesystemet nærmest elektrisk.
Stengene ble rigget ved elva, men med forbausende høytfiskende snører grunnet den lave vannstanden i elven.
Endelig, det klokkeslettet vi har ventet på siden 20 september i fjor, 00.00 1. Juni.
Snøret trekkes av snellen og lyden bryter seg gjennom skumringsmørket. 1. kast er foretatt.
100% konsentrasjon. Ingenting annet i verden betyr noe akkurat nå.
Etter 4 og en halv time og et par forflyttinger kommer responsen. Der strømmen åpner seg opp og ut i hølen stiger pulsen fra 92 til 300 på et brøkdels-sekund av et av de mest groteske tilslagene jeg har opplevd. Det varte akkurat så pass lenge at jeg fikk høre snellen skrike 2 ganger og kjenne tyngden i andre enden for så å forsvinne. "Sattan".
Tilbakemeldingene fra andre fiskere var negative.
Intet sett, intet kjent.
"Vi trenger vann for faen, mye vann!" var vel egentlig det alle prøvde å si på en fin måte.
Jeg avsluttet fisket kl. 11.30, da var solen og varmen ikke lenger å leve med.
"VI ER I GANG!"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar